Taubanebukk
I 1903 ble det anlagt en elektrifisert taubane mellom smeltehytta på Røros og Storwartz.
Taubanen hadde en driftslengde på ca. 9 kilometer og ble brukt til transport av kopperkonsentrat.
Taubanen var i drift til utpå 1960-tallet, og var hovedåren for uttransportering av malmen som ble tatt ut oppe ved Storwartz og Olavsgruva.
I dag er kun 4 bukker på denne strekningen bevart. En står på toppen av Halvoregga, like ved stedet der banen krysset riksvei 30 på vei til Røros. To bukker står i nærheten av Messingtjønna (nord-øst for Hittersjøen) og den siste inne på Kølplanken v/Smeltehytta/Rørosmuseet.
Uthusprosjektet gjennomførte i 2013 et istandsettingsprosjekt på den ene av taubanebukkene på østsiden av Hittersjøen. Bukken hadde store råteskader i de bærende delene av konstruksjonen. Skadene som ble registrert var av et slikt omfang at det ble bestemt å lage en kopi av den gamle bukken. De originale tegningene av taubanen, som oppbevares på Rørosmuseet, ble også brukt i forbindelse med istandsettingsarbeidet. Materialene til den nye bukken ble transportert inn til stedet på vinterføre, og den nye bukken ble reist ved siden av/på samme på plass som den gamle ved hjelp av vaierspill.
Uthusprosjektet har også brukt istandsettingsprosjektet av taubanebukken til å finne ut mer om hvordan denne typen konstruksjoner påvirkes av vær og klima og hvordan nedbrytningsprosessen av trevirke forløper. Hensikten med dette er å kartlegge hvordan vi kan forlenge levetiden til disse konstruksjonene mest mulig. Utvelgelse av materialer vil f.eks. være en viktig faktor. Et annet interessant spørsmål er om den forurensede massen som ble fraktet har bidratt til å gjøre trevirke mer motstandsdyktig mot råte.